Intertekstualitet
På skolen min finnes en vegg, på den veggen finnes en ramme. Inne i den rammen finnes en ansamling ord.
"Finn et sted du liker. Hold stedet rent. Tenk på stedet når du ikke er der"
Den brilliante ordkunstner er Yoko Ono, og sitatet er kanskje det mest forstyrrende element i min tilværelse, like etter kaffekopper med mugg og irrasjonelle tirader av emosjonelle oppgulp.
Disse ordene, hvorfor er de så ufattelig irriterende? På sett og vis, er det en universell overbevisning, at det man elsker skal man holde jomfruelig og urørt av verdens kaos av løgner og halvskitne innfallsvinkler. Blomster skal plukkes, skjønnhet skal isoleres, illusjoner fungerer best som nettopp en illusjon. Det frustrerende er vel først og fremst at noen skal ha behov for å sette en så gnidende bakgrunnsformulering på papir, spikre det opp på en vegg, sette det fast i en materiell virkelighet hvor denne tanken, som mer er en dysfunksjonell følelse i halvbevisstheten enn et forbausende filosofisk aspekt, bare blir en masete, smådesperat lengsel etter å stadfeste, fastnagle, og innprente egen forståelse i andres liv.
Litt som en preken. Litt som en mors prøvende råd til en frustrert tenåring; et pust av forgangen visdom som kun er stor i kontekst av forrige generasjon, som vil trigge tenåringens arroganse og opposisjonslyst.
Kan mennesker forstå hverandre? Forstår jeg noe av det jeg leser? Hvordan vet jeg at jeg forstår?
Det er meg nemlig blitt fortalt, at i enhver roman er leseren den dominante forfatter.
Forståelse og kunnskap er forunderlig. Jeg har tatt vare på mine to-tre år gamle blogginnlegg, og jeg vet at da jeg skrev dem var jeg sikker på at tekstene innebar klarhet og innsikt. Leser jeg dem nå, blir jeg pinlig berørt over tendensen til namedropping og alle setningene som kun bestod av innholdsløse ord- appelerende i sin svevende onomatopoetikon, men ikke mer direkte eller klare enn en runde fin klimpring på pianoet. Samtidig kan jeg finne tekster og tegninger fra åtteårsalderen og bli sjokkert over hvor lite jeg visste da, samtidig som enden på mine resonnementer og verdiene jeg forsøkte å formidle var så skremmende like alt jeg står for i dag. Mitt blikk har ikke endret seg, bare mediene, og kanskje er det også mediene -alle fremmedordene, sitatene, forsøkene på å forstå verdien av andres idoler og siden formulere mitt eget med andres ord- som hindrer meg mest i å tenke klart.
Hva er det som egentlig hender når min venninne forsøker å sette ord på en følelse, og jeg fullfører setningen hennes? Hva er det som hender når man for første gang oppdager Peer Gynt eller Nietszche eller Radiohead og siden oversetter alle eksistensielle problemstillinger med jordløk, udekte bord og korthus?
Ofte plukker jeg opp uttrykk uten å kjenne sammenhengen. Jeg er ikke en bevandret playstationspiller, selvom jeg har forstått at jeg ville vært en av de som elsker Final Fantasy om jeg hadde hatt en mor som ikke anså playstation som djevelens verk. (Det var en mild overdrivelse) Allikevel, brukte jeg en stund uttrykket "epic failure", og da jeg ble bevisstgjort opphavet for disse ords almenne populæritet, ble jeg overlumpet av hvor lett det er å late som om du sitter på andre idealer og bagasje enn du gjør. For siden gled jeg lett inn i rollen som en av disse "jentenerdene", dere vet: pikene som sitter på pidestall under lan-natten som noen andre groupies, og later som om de er like fengslet av WOW og Cabal som guttene. Slik opparbeider de seg en anerkjennelse og eksotisitet man ikke har sett siden Simone de Beauvoir skrev sine ord omringet av franske, siklende kunstnere. (Forøvrig, jeg stiller egentlig ikke spørsmål ved Simones autensitet. Så skeptisk til kvinner er jeg ikke)
Språk, ord og nisjeskrivning leder til mange merkelige misforståelser. Jeg glemmer aldri den dagen jeg spurte min norsklærer hva slags oppslagsverk Ibid var. Den utartet seg som den litterære og samfunnsvitenskapelige bibel der den syntes å være oppført i hver eneste kildehenvisning, og jeg kunne ikke forstå at jeg ikke fant den i en eneste søkemotor. Jeg antar jeg bør være glad jeg spurte henne før jeg gikk for å finne den på Deichmanske, en slik situasjon ville vært mer skamfylt enn komisk.
I kjølvannet av en fremmedspråksstand hang en ensom plakat tilfeldigvis på en dør i en tom skolekorridor. På denne plakaten stod det i sort kursiv, at "språk åpner ukjente dører"
Døren plakaten hang på, var låst.
"Finn et sted du liker. Hold stedet rent. Tenk på stedet når du ikke er der"
Den brilliante ordkunstner er Yoko Ono, og sitatet er kanskje det mest forstyrrende element i min tilværelse, like etter kaffekopper med mugg og irrasjonelle tirader av emosjonelle oppgulp.
Disse ordene, hvorfor er de så ufattelig irriterende? På sett og vis, er det en universell overbevisning, at det man elsker skal man holde jomfruelig og urørt av verdens kaos av løgner og halvskitne innfallsvinkler. Blomster skal plukkes, skjønnhet skal isoleres, illusjoner fungerer best som nettopp en illusjon. Det frustrerende er vel først og fremst at noen skal ha behov for å sette en så gnidende bakgrunnsformulering på papir, spikre det opp på en vegg, sette det fast i en materiell virkelighet hvor denne tanken, som mer er en dysfunksjonell følelse i halvbevisstheten enn et forbausende filosofisk aspekt, bare blir en masete, smådesperat lengsel etter å stadfeste, fastnagle, og innprente egen forståelse i andres liv.
Litt som en preken. Litt som en mors prøvende råd til en frustrert tenåring; et pust av forgangen visdom som kun er stor i kontekst av forrige generasjon, som vil trigge tenåringens arroganse og opposisjonslyst.
Kan mennesker forstå hverandre? Forstår jeg noe av det jeg leser? Hvordan vet jeg at jeg forstår?
Det er meg nemlig blitt fortalt, at i enhver roman er leseren den dominante forfatter.
Forståelse og kunnskap er forunderlig. Jeg har tatt vare på mine to-tre år gamle blogginnlegg, og jeg vet at da jeg skrev dem var jeg sikker på at tekstene innebar klarhet og innsikt. Leser jeg dem nå, blir jeg pinlig berørt over tendensen til namedropping og alle setningene som kun bestod av innholdsløse ord- appelerende i sin svevende onomatopoetikon, men ikke mer direkte eller klare enn en runde fin klimpring på pianoet. Samtidig kan jeg finne tekster og tegninger fra åtteårsalderen og bli sjokkert over hvor lite jeg visste da, samtidig som enden på mine resonnementer og verdiene jeg forsøkte å formidle var så skremmende like alt jeg står for i dag. Mitt blikk har ikke endret seg, bare mediene, og kanskje er det også mediene -alle fremmedordene, sitatene, forsøkene på å forstå verdien av andres idoler og siden formulere mitt eget med andres ord- som hindrer meg mest i å tenke klart.
Hva er det som egentlig hender når min venninne forsøker å sette ord på en følelse, og jeg fullfører setningen hennes? Hva er det som hender når man for første gang oppdager Peer Gynt eller Nietszche eller Radiohead og siden oversetter alle eksistensielle problemstillinger med jordløk, udekte bord og korthus?
Ofte plukker jeg opp uttrykk uten å kjenne sammenhengen. Jeg er ikke en bevandret playstationspiller, selvom jeg har forstått at jeg ville vært en av de som elsker Final Fantasy om jeg hadde hatt en mor som ikke anså playstation som djevelens verk. (Det var en mild overdrivelse) Allikevel, brukte jeg en stund uttrykket "epic failure", og da jeg ble bevisstgjort opphavet for disse ords almenne populæritet, ble jeg overlumpet av hvor lett det er å late som om du sitter på andre idealer og bagasje enn du gjør. For siden gled jeg lett inn i rollen som en av disse "jentenerdene", dere vet: pikene som sitter på pidestall under lan-natten som noen andre groupies, og later som om de er like fengslet av WOW og Cabal som guttene. Slik opparbeider de seg en anerkjennelse og eksotisitet man ikke har sett siden Simone de Beauvoir skrev sine ord omringet av franske, siklende kunstnere. (Forøvrig, jeg stiller egentlig ikke spørsmål ved Simones autensitet. Så skeptisk til kvinner er jeg ikke)
Språk, ord og nisjeskrivning leder til mange merkelige misforståelser. Jeg glemmer aldri den dagen jeg spurte min norsklærer hva slags oppslagsverk Ibid var. Den utartet seg som den litterære og samfunnsvitenskapelige bibel der den syntes å være oppført i hver eneste kildehenvisning, og jeg kunne ikke forstå at jeg ikke fant den i en eneste søkemotor. Jeg antar jeg bør være glad jeg spurte henne før jeg gikk for å finne den på Deichmanske, en slik situasjon ville vært mer skamfylt enn komisk.
I kjølvannet av en fremmedspråksstand hang en ensom plakat tilfeldigvis på en dør i en tom skolekorridor. På denne plakaten stod det i sort kursiv, at "språk åpner ukjente dører"
Døren plakaten hang på, var låst.
