DetLingvistiskeLuftslott

Når skrev jeg sist? Når banket eksponerende desperasjon sist på min dør?

Lenge siden, nå.

Jeg sykler barbent i skogen, dag ut, dag inn. Jeg har ingen steder å være lenger, utenom der jeg selv er.
Farvel til splittet tilstedeværelse.

Også elsker jeg, meg selv, mitt liv, menneskene rundt meg. Et så selektivt utvalg ville kanskje av noen kalles en bobletilværelse, men jeg må få protestere; jeg bare nekter å bruke krefter på mennesker som jeg til stadighet må kjempe for anerkjennelse hos, fordi de ikke spiller etter mine spilleregler - ford de ikke ser mine klare mønstre.

Også, mens jeg skriver, har jeg ikke lyst til å poste noe av dette, bare;

Om dette var din farge, så skulle vi prates igjen. Men det er den ikke, fordi der jeg skriver dette mest av lyst til å erte, så sitter du der enda og leser. Og det er ikke noe galt i det, det er bare ikke min farge. Ikke egentlig.

Jeg vet ikke hva jeg liker best, å klatre opp i toppen av furua eller opp på taket.

Når jeg klyver opp i furua er hver bevegelse strategisk perfeksjon som går helt av seg selv. Jeg sklir aldri, jeg faller aldri, og jeg kommer meg opp, opp, opp - tre meter over bakken. Så må jeg krype sammen og sette meg der stammen deles ut i fine, grønne grener man ikke kan klatre i enda. Ingen kan se meg da, og ingen ser vel etter heller.
Dessuten, klatrer man i ei furu, så blir man fin og skitten på hendene og får barnåler i håret.

Men når jeg legger benet ut takluka innenifra, med den andre foten på baderomshylla og heiser meg ut med godt tak i den gamle takstenen, da bryter jeg ut og setter meg faktisk oppå sivilisasjonens beskyttelse. Med bena i kors oppå pipa kan jeg høre lydene innenifra, og jeg ser ut over hele sentrum. Kommer et fint menneske forbi sitrer det i meg, og jeg tenker, se opp, se opp, se opp! Sjelden ser de opp, og da kaster jeg takmose ned på dem.
Jeg bommer nesten alltid.

Det går ann å klyve opp i epletreet og bombadere biler med epler også, eller gjemme seg inni brudeslørshekken som har så fantastiske blomster og lage rare lyder når noen går forbi.
Uansett, så sliter jeg litt med å få andre mennesker til å forstå at jeg er en slik som har tilbrakt store deler av livet i toppen av et tre eller balanserende på takrenna.

Antageligvis fordi de aldri ser opp.

Forutsetter at gud eksisterer i form av sitt medie

Punktligheten kan vi drite i. Sentrum er relativt uansett, og hvorfor kjenne hypotenusen når

 F= G Mm
 ------------
     R2

Kom hjem. Mediet er her.

Hah. Hah.
Hysterisk søndag.

For det første:
På skolen min finnes en vegg, på den veggen finnes en ramme. Inne i den rammen finnes en ansamling ord.

"Finn et sted du liker. Hold stedet rent. Tenk på stedet når du ikke er der"

Den brilliante ordkunstner er Yoko Ono, og sitatet er kanskje det mest forstyrrende element i min tilværelse, like etter kaffekopper med mugg og irrasjonelle tirader av emosjonelle oppgulp.

For det andre:
En gang spurte jeg en lærer hva Ibid var. Den utartet seg som den litterære og samfunnsvitenskapelige bibel der den syntes å være oppført i hver eneste kildehenvisning, og jeg kunne ikke forstå at jeg ikke fant den i en eneste søkemotor. Jeg antar jeg bør være glad jeg spurte henne før jeg gikk for å finne den på Deichmanske, en slik situasjon ville vært mer skamfylt enn komisk.

For det tredje:
I kjølvannet av en fremmedspråksstand hang en ensom plakat tilfeldigvis på en dør i en tom skolekorridor. På denne plakaten stod det i sort kursiv, at "språk åpner ukjente dører"

Døren plakaten hang på, var låst.

Jeg har bygget en liten iglo av faglitteratur, religiøse skrifter og science-fiction. Inni den tilbringer jeg vinteren mens jeg vekselvis spiller St. Johns passion og Radiohead mens jeg (i takt med musikkbyttet) skriker AHA! eller SVARTE! Fra tid til annen kommer katten inn i igloen, nissen binder fast en pakke med litt tørt brød og en skvett gjæret vin i halen dens, så jeg ikke skal sulte ihjel.