DEN HVITE PRIVILIGERTE KVINNES RETT TIL GI AVKALL P SINE PRIVILEGIER OG FORDELE DEN UTOVER ALLE

et lille manifest

Det som kalles humanitr lovgivning og menneskerettigheter, tilsier at jeg har rett til si det jeg vil si, gjre det jeg vil, spise det jeg trenger og velge hvem som representerer meg.
Ja, jeg har rett, jeg krever min rett til velge hvem som representerer meg.
men hvordan kan jeg det, i en verden der jeg er fdt inn under en stat og en nasjons tilhrlighet, hvor de brennemerker meg ved min fdsel med et nummer og dokumenter; dokumenter de gir meg, for legetimere min tilhrighet til deres stat med de rettigheter det medbringer og de lover staten har satt - dokumenter som inkluderer meg i en nasjon, som eksluderer meg fra alle andre nasjoner, alle andre former for lovgivning. ute i verden er jeg som et skip i internasjonalt farvann: skipets flagg er dets dommer, dets rettigheter og strafferamme - s fremt det gagner flagget, eller ikke er for verdifullt avstraffe for farvannet jeg seiler i.

n, det finnes de som trenger andre nasjoners beskyttelse srere, som trenger skrive om tallene mer desperat: og de, som av frykt for sitt liv sker ly under et annet statsapparat, blir straffet av dette statsapparatet: enten ved isolasjon i mottak som mindreverdiger, ved utnyttelse i et svart eller ikkesvart arbeidsmarked, ved rettslig forflgelse for ulovlig opphold eller ved sendes tilbake til den nasjon som nsker deres hode eller verdighet p et fat. desperasjon er den verst tenkelige parfyme, og staten har sensitive lukteorganer; gud forby, ulykkelige elementer kunne forstyrret balansen som skapes innad velferdens lukkede duftlysboble.

for meg, den hvite priviligerte, finnes dog muligheter for endre mine nummer, til opparbeide meg flere dokumenter; jeg brer ikke lfter om ubalanse, jeg stinker ikke av urettferdighetens konsekvenser - jeg brer bare den myke duft av bltkakens toppkrem, den som dekker over de skitne prosessene som skulle til for produsere melet i kakebunnen, over hvor mange egg som ble knust mens hna under strupetak mtte gi fra seg sine barn s eggedosis kunne vispes.
Med andre ord, jeg er i posisjon til realisere meg under andre nasjoners eksotiske fane.

men selv om jeg skulle g i gang med den byrkratiske og konomiske prosessen, og ftt legitimert meg selv som en Statsborger annet sted enn i mitt fdeland, hva ville det gitt meg? Nye lover, nye instutisjoner, nye byrkratier, nye lover, nye mter med undertrykkelse og kapitalistisk utbytte. Og frst og fremst; nye toppledere, nye statsoverhoder, nye valgordninger, nye sentraliserte avgjrelser og en NY fremmedgjrende tvangstrye av ?demokratiske? eller genuint udemokratiske representanter for mitt liv og mine behov.
Jeg krever rett. Retten til spise nr jeg er sulten. retten til elske hvem jeg vil, og bli elsket av de som vil elske meg. retten til sette et fr i jorden. retten til forsrge meg selv. retten til organisere meg. retten til g urrt gjennom egne gater. retten til ikke st i konsant forsvarsposisjon for det jeg tror p. retten til ikke bli tvunget inn i vestlig konsum og parasittisme. retten til definere meg selv. retten til bli sett i lys av mine egenskaper og ikke mine papirer.
jeg krever retten for meg og alle. retten til frihet. retten til velge hvem som representerer meg. og retten til representere meg selv.


INGEN GRENSER. INGEN NASJONER. INTET KJNN. INGEN HUDFARGE.
INGEN BUR, VERKEN AV RUSTET STL, BETONG, PIGGTRD ELLER GULL!!!

Babylon, Babylon

Jeg er i den tro, at hadde jeg vrt fdt med samme obsternasighet og nesebein p tidlig nittenhundretall eller fr, ville jeg bevisst gtt inn for yrket og identiteten prostituert.

Hvorfor i all verden ville jeg gjort det?

I en verden der kvinnens plass var under mannen og uten en stemme, der hennes muligheter begrenset seg til konomisk inngiftning og en smule sosialt engasjement i de fattigere bydeler om hun var s heldig ha midler til det, kan man vel trygt si at selvstendigheten var svrt begrenset. Hun er seksualisert som reproduktivt objekt, som sikring av generasjonsoverfring, et verkty for sin mann med f funksjoner utenom de vrig nevnte, i tillegg til de huslige og administrative oppgaver hun sjeldent fikk akreditering for.

N, som prostituert snur du denne avhengigheten p hodet. Ja, du er fortsatt et seksualisert objekt uten en stemme i samfunnet, og i tillegg stigmatisert som avskum p jorden og arvesyndens inkarnasjon ? men, er du merket som kvise p samfunnets rumpe, s slipper du forholde deg til de normer og instutisjoner som de som er innafor er lenket til; jo mindre du har tape, jo friere str du. Og som en kvinne som bruker sin kropp som en handelsvare for en mann, har du fridd deg fra den makten patriarkatet p mange mter besitter. Ja, du er avhengig av hans pengermen han er bevisst p sin avhengighet for opparbeide seg midler til vre i ditt selskap, han har deg p ingen mte i sin besittelse. Med andre ord, prostisusjon kan under strenge patriarkalske forhold til en viss grad fungere som et middel for ta kroppen sin tilbake.

Misforst meg ikke dette er ingen glorifisering av prostitusjon ? dog, jeg m f insistere p at det finnes ikke det fnugg av skam i prostitusjon s lenge du ikke er tvunget inn i den p den ene eller annen mte ? i en verden der alt (fra kjrlighet til kunst) belager seg p markedslogikk er det strengt tatt ikke en forskjell p en massasje og en hndjager.

Pstanden er vel bare, at prostitusjon p tidlig 1900tall p sett og vis bd p en viss selvstendighet, s lenge du var selvstendig nringsdrivende. Og jeg ville brsomhelst valgt prostitusjon fremfor selge meg selv som et taust reproduktivt organ; heller Babylons hore enn en taus Maria p pidestall.

Kjrlighet er opium for folket

Da gudene sa takk og farvel for seg, og de politiske ideologiene ble avleggs, stod folket igjen med dette ene; Begrepet kjrlighet.

Men hvilken kjrlighet? En naturlig, barnlig, yeblikkelig respons p godartede flelser ovenfor et medmenneske? Nei.

Hollywoodkjrligheten; forankret i kirkens hetronormative ekteskapsinstutisjon (om ikke skapt for, s i alle fall funksjonelt som kontrollinstans). Vi drives av en lengsel om Partneren, Livsledsageren, garantien mot ensomhet og lftet om en form for opphyelse i kjrlighetens navn ? et konsept som finner sitt bevis i riddersagaer der kjrligheten for all del var av et hyere plan fordi den konstant var uoppnelig! Jeg mener, se p det: i vre fleste sagaer om lengsel beskrives kjrligheten i det yeblikk den jages etter ? mens kvinnen sitter og venter p siste nytt fra vestfronten, mens prinsen lper rundt med askepotts sko, mens tenringen fumlet bygger opp motet til frste skritt: dette er ikke fortellinger om kjrlighet, det er fortellingerr om jakten p bekreftelse. Jeg skal vinne hennes hjerte! Jeg skal binde ham i ekteskap, jeg skal opparbeide meg dette mennesket!

Og i denne prosessen aktiveres vi som emosjonelle kapitalister, vi tenker som et marked; gi en tease,m en reklame om mitt verd ? la min skulderstropp falle en smule ned, kom med med en fortrolig kommentar fr du trekker deg raskt tilbake, trekk slret litt, men bare litt tilbake! Gi et lfte om formen p vrt felles fremtid; kjp meg, og du har kjpt deg inkarnasjonen av to mennesker evig lykkelige p blbrtur i anorakker med vte sykkelseter og varm kakao. Og for all del, posjoner ditt ekte jeg, hold deg selv tilbake; n har jeg ringt to ganger p rad, n fr hun ringe ? oi, der tillot jeg meg selv hengivenhet, der lot jeg maskene falle, da er det p tide med en smule distanse. Og for all del, skulle du stille meg et sprsml som lengter etter rlig svar, s vil jeg snu og vende hodet til jeg jeg finner det svaret du vil ha, ikke det jeg egentlig selv vil gi.

Modellen, to mennesker uahengig av kjnn, nasjonalitet eller alder som kan investere sin fulle emosjonelle kapital i hverandre og dermed forvente en avkastning som ikke bare blir summen av de to konomier, men p mytisk vis skal fungere som et slags tryllebrygg og bli en ny form ? dypere, sannere og mer hyerestende enn sitt opphav ? det er en absurd modell!

Ikke bare sentraliserer du ditt dypeste emosjonelle virke til ett menneske, men ogs krever og forventer du uoppnelige ting av en annen, og og lider samme behandling selv. Kanskje er den vakker, ideen om at bare fordi man har gitt seg selv navnet Kjrestepar, skal man konsekvent alltid stille opp for hverandre, alltid vre interessante og seksuelt atraktive for hverandre, alltid vre tlmodige og aldri g lei hverandre ? men den er helt urealistisk, for ikke nevne undvendig.

basere sitt dypeste kjrlighetsliv p en modell som er oppfunnet for gjre arverettigheter enklere, sikre konomisk og segregere de forskjellige klasser er et trist og ubevisst valg.

La oss ta vennskap til sammenligning: om man s har flere nre vennskapelige relasjoner, vil man da velge vekk den ene for f plass til den andre ? tenker man at man ikke har nok gi til alle sine venner, eller aksepterer man at relasjonen er induviduell med de alle ? at de forskjellige vennskap bygger p forskjelige fundamenter og ikke stjeler noe fra hverandre? Har man behov for institusjonalisere, etablere eierskap og konomisk kontrakt med sine venner, gi det en tittel som definerer det etter visse assosiasjoner? Man har alltids beprepet ?bestevenn?, som p mange mter er like eiesykt som ?kjreste?, men selv her aksepterer man relasjoners forbigenhet, tendensen til ?vokse fra hverandre?, uten fle man m offisielt bryte kontrakten, gjre det slutt.

Sakens kjerne er, at det synes som om man kan observerer en tendens i grunnlaget for hvorfor vi gr inn i disse institusjonaliserte kjrlighetsrelasjonene.

Religion er opium for folket, skrev Marx om de bnd og forventninger mennesket hadde til sin guddommelige autoritet ? en autoritet som fratar mennesket ansvar, som luller de inn i forventninger om Det Store, gresset p den andre siden av den kjdelige erkjennelse. Og denne opiumstken, den opptar kapasitet som mennesket ellers kunne bruke til forst sin plass i samfunnet og konomien, til bedre det totale kollektiv og eget liv.

Uten direkte sammenligning, men dog: tendensen jeg pstr er tendensen til hele livet g igjennom en ds der alt vi gjr er til for oppfylle kjrlighetens lfte: vi presterer for bli bra nok, vi trygger oss konomisk for bli bra nok, vi lser oss i diverse skjnnhetsidealer for bli bra nok. Og dette er kanskje forstelig (men allikevel ikke ndvendig) fra et reproduktivt ststed, men gir allikevel ikke grunnlag for denne ideen om at det ene menneske vi institusjonaliserer som vr partner skal bre vr totale emosjonelle kapasitet, og ?i kraft av sin tittel ? bli et slags supermenneske som er altoppslukt i deg.

Er ikke dette en urettferdig br legge p hverandre?

Hvorfor er det slik, i denne bevissthetens og selvrealiseringens tidsalder, at vi ikke skal kunne bekjempe illusjonen i dette aller nreste? Kan jeg ikke danse, er det ikke min revolusjon, sa Emma Goldman, og med det etablerte hun sin tro p at endring starter i det nre; visst kan man si sitt og gjre sitt for destabilisere og endre holdninger mot de symptomer p urettferdighet og galskap vi ser der ute; trstende mennesker som ser sitt vann renne inn i klesproduksjon for vestlige storkonsumenter, regjeringer som forer sine banker fremfor sitt folk, etnisk rensning, kjnnslemlestning, undertrykkelse p grunnlag av seksualitet og en regnskog som visner under soyalandbruk for for til drlig biff p norske griller.

Men er kroppen syk s er den syk igjennom ? en brukket t har konsekvens for resten av legemet, og grunnen til at den knakk i utgangspunktet kan godt vre fordi munnen ikke spiste nok kalsium. Vi lever ikke i arkaiske, isolerte samfunn lenger (og det kan diskuteres om det er et gode), vi lever i en svrt globalisert verden der alt henger sammen enten det vil eller ikke. Det finnes sammenhenger mellom anoreksi og sultkatastrofer, det finnes sammenheng mellom konsumavhengighet og utrydningstruede arter ? de problemer og folkesykdommer vi opplever her bak glassrutene vre er ikke mindre konsekvenser av de normene vi tillater resten av verden styres av ? og likeledes lider vi alle synkront.

Like mye, s har vi kontroll i vr hverdag ogs. Hvordan du behandler deg selv og dine nrmeste str i direkte proposisjon til hvilke instutisjoner og normer du aksepterer pglobalt plan ? problemet er ikke heteronormative monogame forhold, problemet er at man ukritisk forsker tilpasse seg et slikt forhold, og at man ogs her baserer sitt kjrlighetsliv etter en usunn markedslogikk ? og slik holder denne logikken i live selvom man tar avstand fra den p andre plan.

En kollektiv bevissthetsendring inkluderer oss alle. Skap heller kollektiv og vmedmenneskelighet enn isolerte par.

Les mer i arkivet Juni 2013 Mai 2013
hits